Vektløfting som idrett
Vektløfting er en individuell stykeidrett hvor det konkurreres i de to løftene rykk (snatch) og støt (clean & jerk). Hver løfter får 3 forsøk i hver øvelse, hvor det tyngste løftet blir tellende. Vinneren er den personen med høyest total når rykk og støt blir lagt sammen. Det konkurreres i vektklasser hvor det er ti ulike vektklasser for damer og herrer.
Under et stevne er det tre dommere som avgjør om løftet blir godkjent eller ikke. For å få signal om å sette stangen ned, må begge føttene være på linje og løfteren må stå i ro med stangen over hodet.
I rykk skal stangen gå fra bakken og rett over hodet i en sammenhengende bevegelse. Løfteren kan velge å sette seg helt ned i en knebøy i mottaket eller ta i mot stangen høyere med mindre bøy i knærne (styrkerykk). Det er vanlig å holde et relativt bredt grep på stangen så den treffer hofta på veien opp når armene holdes strake.
I støt går stangen fra bakken og opp til skuldrene, før den deretter går over hodet (overstøt). Også her kan løfteren velge å sette seg helt ned, eller ta i mot stanga høyt (styrkevending). Når stanga skal over hodet kan løfteren velge å splitte beina eller la de stå på linje. Mottaket kan være så dypt løfteren selv ønsker så lenge ikke noe annen del enn foten er i kontakt med bakken.
Vektløftings historie
I følge SNL (2020), ligger opprinnelsen til vektløfting langt tilbake i tid i form av løfting av tunge steiner. Men den moderne vektløftingen stammer fra mellom-Europa midt på 1800-tallet hvor sterke menn reiste rundt på oppvisninger og løftet tunge vekter. Den første internasjonale konkurransen for menn ble holdt i 1891. Vektløfting var med i det første moderne OL i Athen 1896, og har vært en del av samtlige sommer-OL siden den gang, med unntak av i 1908 og 1912. Tidligere ble det konkurrert også i et tredje løft, press. Men dette ble avviklet i 1976. Kvinner har deltatt i VM siden 1987, og OL siden 2000.
Norges Vektløfterforbund (NVF) ble stiftet i 1946. Av kjente norske vektløftere er det verdt å nevne Leif Jenssen (Olympisk mester i 1972), Eivind Rekustad (VM-bronse og EM-sølv i press, deltatt i OL 1972), Stian Grimseth (europamester i rykk 1996 og 1997, EM-bronse sammenlagt i 1997, og deltatt i OL i 1996 og 2004. Er nå president i NVF) og Ruth Kasirye (sølv og bronse i EM, og deltatt i OL i 2008).
Vektløfting som trening
For å oppnå et høyt nivå i vektløfting stiller det store krav til styrke, mobilitet, eksplosivitet, kroppskontroll, teknikk og mange flere fysiske og koordinative egenskaper.
Til tross for dette er vektløfting en idrett som passer alle, uansett om man ønsker å konkurrere eller ikke. Det å se fremgang både i teknikk og styrke, kan for mange gi like mye glede og mestringsfølelse som å vinne konkurranser på topp nasjonalt og internasjonalt nivå.
Treningene skal ha fokus på egen utvikling! Det å se at løfterne blir bedre og bedre skal være hovedmålet.
En treningsøkt består som regel ikke bare av øvelsene rykk og støt. Det er vanlig å dele opp løftene og gjøre ulike varianter. I tillegg gjør man ofte mye knebøy, drag fra bakken, press over hodet, og støtteøvelser for kjernemuskulatur og de mest vanlige muskelgruppene.
Det er ikke mye utholdenhetsbasert trening i vektløfting, da idretten ikke stiller store krav til dette, utenom at man bør kunne holde ut lange treningsøkter og konkurranser.